Ikke bare kjøleskap og søppeldynger: et oppgjør med debatten om matsvinn

Publisert 15 November 2016

Hvordan avskaffelsen av matsvinn i etter-innhøstningsfasen kan bidra til å løse sultproblemet. 

WFP/Riccardo Gangale

Av Ash Kosiewicz

I landsbyer verden over planter småbønder frø i jorden hver sesong, med håp om en vellykket innhøstning.

Mens de pløyer jorda ber mange om regn så de kan plukke fruktene av sitt arbeid: å betale for at barna kan gå på skolen, å kjøpe husdyr for å øke inntekten, og å kunne sette næringsrik mat på bordet.

For Jane Bayitanunga, en mor til seks i Uganda, sto avlingene hennes overfor en annerledes utfordring for tre år siden.

Regnet kom. Men etter innhøstningen kom også snutebillene og rottene.

 

«Vi var forsiktige, vi høstet kornet med kurver og presenninger for å beholde kvaliteten,» sa hun. «Men det var bortkastet tid. Da vi kom hjem, hadde vi ikke noe godt sted å oppbevare det.»

I likhet med andre bønder i landsbyen mistet Jane en stor andel av kornet og bønnene sine. For hver femte sekk hun lagret, ble en eller to ødelagt innenfor en måned – enten ødelagt eller spist. På bare fem måneder mistet bønder opp til 60 prosent av avlingene sine, plaget av insekter og mugg.

Dette matsvinnet er paradoksalt når mer enn 50 prosent av verdens sultne er småbønder. FNs landbruksorganisasjon FAO beregnet i 2011 at årlig matsvinn etter-innhøstning i Afrika sør for Sahara utgjør mer enn 30 prosent av den totale matproduksjonen. Kostnaden var $4 milliarder årlig, som overstiger det beløpet regionen får i bistand.

Siden har en storskala innsats om å begrense matsvinn og matkast har blitt lansert på den globale scenen som en del av kampen om å bekjempe sult.

Spis eller bli spist

Mat til en verdi av $1 billion går tapt eller blir kastet hvert år – det utgjør ca.  en tredjedel av verdens mat. Ifølge FAO ville resultatet av å reversere denne trenden bevare nok mat til å fø 2 milliarder mennesker – mer enn det dobbelte av antallet underernærte mennesker i verden.

Dette potensialet har satt saken høyt på den globale utviklingsagendaen. På et tidspunkt hvor 1 av 9 mennesker går sultne i seng hver dag, har FN utfordret verden til å halvere globalt matsvinn innen 2030 som del av de 17 Bærekraftsmålene.

Verdens oppfattelse av matsvinn har nå utvidet seg til også å inkludere hva som skjer med maten før den når butikken.

 

Og Janes fortelling og lignende historier har inspirert en annen global handlingsplan: å redusere matsvinn langs produksjons- og forsyningskjeder, inkludert etter-innhøstnings tap.

Matsvinn kan forekomme på hvert stadium av reisen fra gård til marked. Når mat behandles, lagres og transporteres, finnes det en viss grad av risiko for at det blir ødelagt, blir dårlig, eller går tapt. Å redusere matsvinn har til og med inspirert en ny «Matsvinn og matkast standard» for å hjelpe selskaper, myndigheter og andre grupper med å måle hva som faller gjennom sprekkene.

Forrige høst argumenterte UPS’s humanitære forsyningskjede-direktør Esther Ndichu at sult faktisk ikke er et matproblem – det er et logistikkproblem fordi man ikke lykkes med å knytte mat med de menneskene som har størst behov for det.

 

«Noe råtner i varehus mens det venter på å bli transporter til markedet, mens noe av det råtner ved havner og grenseoverganger mens det venter på tollklarering,» sa Ndichu. «Og noe råtner bare på markene fordi bønder ikke mener det er økonomisk lønnsomt å høste det.» Etter-innhøstnings tap, som utgjør størstedelen av matsvinnet i verden, er så ødeleggende fordi mange bønder allerede sliter med å sette mat på bordet. Å miste 20 til 40 prosent av en innhøstning som Jane gjorde forverrer matusikkerhet, og når familier spiser ødelagte avlinger, kan det ha en negativ effekt på deres ernæring og helse. Kvinner forstår dette problemet godt fordi de ofte er ansvarlige for å tørke, vaske, og lagre maten.

Disse dynamikkene har satt matsvinn høyt på Verdens matvareprograms dagsorden mens den jobber for en framtid uten sult – en framtid hvor bønder som Jane har verktøyene de trenger for å beskytte maten de dyrker.

WFP/Riccardo Gangale 

3 innovasjoner til reduksjon av matsvinn

Tidligere i sommer lanserte Verdens matvareprogram for første gang in Innovasjons-akselerator. Målet er å få fortgang i kampen om å avskaffe sult – og å verktøy for å redusere matsvinn er en av dens mange lovende prosjekter.

Zero Post-Harvest Losses» prosjektet selger billige, lokalproduserte kornsiloer til bønder og gir dem trening i etter-innhøstnings kornhåndtering. Inntil videre har prosjektet solgt 65.000 metallsiloer bare i Uganda, og småbønder har lært oppdaterte håndteringsteknikker fra Verdens matvareprogram og lokale bondeorganisasjoner på fem sentrale områder: innhøstning, tørking, tresking, lysbehandling og lagring.

Beslutningen om å oppskalere prosjektet ble tatt etter at pilotinitiativer i Uganda og Burkina Faso viste imponerende resultater. Ifølge en rapport av Verdens matvareprogram fra 2014 resulterte disse prosjektene blant bønder i en 98 prosents nedgang i matsvinn over en ni måneders periode. Prosjektet, som ble støttet av privatsektorpartneren UPS, ble utvidet til å inkludere mer enn 16.000 familier det året.

De komplimenterende fordelene var betydelige. Bønder kunne effektivt lagre avlingene sine og selge dem når markedsprisene var høyere, familiene opplevde forbedret ernæring og ble mindre utsatt fra matforgiftning, og kvinners arbeidsbyrde ble redusert ettersom den lange prosessen med daglig vask av kornet ble overflødig.

«Nær-avskaffelsen av etter-innhøstnings matsvinn på gårdsnivå var et veldig betydelig resultat», sa rapporten.

Verden over, er en ny innovasjon med til å styrke bønder med en ny måte å teste og forbedre kvaliteten av avlingene deres.

Skapt i Guatemala som respons til giftige  aflatoksiner som ble funnet på lokale avlinger, er «Blue Box» et verktøy til å teste matkvaliteten på stedet, ute i markene. Når det blir brukt sammen med opplæring om etter-innhøstnings håndtering av korn for småbønder er disse felles innsatsene med til å redusere sannsynligheten for matforgiftning og matsvinn i landsbyer rundt om i verden.

«Blue Box» understøtter også to andre viktige mål: ved å hjelpe bønder med å forbedre kvaliteten på avlingene, er det mindre sannsynlig at familier vil lide av de negative ernæringsmessige konsekvensene av å spise mat med dårlig kvalitet. Det hjelper også avlinger med å møte kvalitetsstandarder for engros-kjøp gjennom Verdens matvareprograms Purchase for Progress initiativ, som kjøper høy-kvalitets avlinger fra småbønder for å forsyne organisasjonens matvareassistanseprogrammer, som skolemåltider.

En tredje innovasjon kaster lys på hvordan det å koble bønder til markeder forblir en topprioritet. I den Demokratiske republikk Kongo har Verdens matvareprogram forsynet hovedsakelig kvinnelige bønder med cargo-sykler for å øke deres tilgang til markeder.

Tidligere har mange kvinner båret tunge sekker som veier rundt 50kg for å få levert produktene deres til markedet. Nå bruker de cargo-sykler for å transportere mer av overskuddsavlingene for å selge på lokale markeder. Salg av avlinger gir disse kvinnene muligheten til å kjøpe ytterligere mat de trenger for å møte deres ernæringsbehov, inklusiv tomater, gulerøtter og frukt.

«Ved å fokusere på løsninger kan vi få mat til menneskene som trenger det,» sa UPS’ Ndichu. «Suksess avhenger av offentlige og private partnerskap som bringer sammen myndigheter, ikke-statlige organisasjoner og den private sektoren for å investere i forsyningskjeder. Hvis det skjer kan vi bekjempe sult i vår levetid.»

En ytterligere forsvarslinje 

Tilbake i Uganda har Janes hell vendt. I dag er det slutt på at skadedyr ødelegger kornet og bønnene hennes.

Som en av 16.000 familier som deltok i Verdens matvareprograms etter-innhøstnings matsvinnsprogram i august 2014, fikk hun tilgang til lagringssiloer og informasjon om når det beste tidspunktet å høste avlingen, hvordan man unngår angrep fra skadedyr og hvordan man kan sikre at de ikke inneholder avlinger før de lagres.

Småbonden Jane Bayitanunga står ved siden av en oppbevaringssilo som hun mottok gjennom WFPs Post-Harves Loss Expansion program i Uganda/WFP. 

«Vi er utrolig glade for at vi har blitt introdusert til disse siloene,» sa Jane. «De reduserer angrep fra skadedyr og forgiftning, og de bidrar til at vi kan beholde alt vi dyrker og lagre det så lenge vi vil. I tillegg til siloene i seg selv, har vi fått nye, nyttige ferdigheter, siden vi nå vet hvordan vi skal tørke kornet før det kan lagret godt i siloene.

Men høyere-enn normalt temperaturer og uregelmessig regn forårsaker tørke fra Sentral Amerika til det sørlige Afrika, og mens konflikt forverrer matkriser fra Nigeria til Sør Sudan, er innsatsen for å redusere matsvinn avgjørende, ikke kun for kortsiktig vinning for bønder som Jane, men for langsiktig fordeler for verden.  

Les den originale artiklen på WFP USA's Medium side

Oversatt av Mira Bergem