De som jobber med å redde og forandre liv
"Hver gang jeg kommer til en skole for å levere mat til skolemåltider, blir jeg møtt av barn som roper ‘grøt! grøt! grøt!' av glede." — Stanley, sjåfør, Malawi.
"Jeg har på mer enn tre anledninger måttet sove på veien fordi lastebilen ble sittende fast i gjørmen, eller fordi veiene var ugjennomtrengelige på grunn av dårlige forhold. Men jeg blir alltid inspirert hver gang jeg kommer til en skole for å levere mat til skolemåltider. Jeg blir møtt av barn som roper ‘grøt! grøt! grøt!' av glede.
Når jeg leverer mat eller ernæringtilskudd til sykehus, blir jeg møtt med et sukk av lettelse fra de ansatte og pasientene. Dette motiverer meg til å jobbe hardt. Jeg føler meg nyttig og stolt av å kunne hjelpe mennesker i nød.
Lastebilen min satte seg fast fire ganger i dag. Det regnet i går, så det er veldig glatt, men vi kollegaer hjelper hverandre. Vi vet at det er folk som venter på oss, og dette gir oss styrke til å fortsette.
Kona og barna mine forstår hva jobben min innebærer, slik at de vet at hvis jeg kommer sent, etter mørkets brudd, så er det fordi jeg har en vanskelig dag i felten. De har lært å leve med det."
"Å forsøke å være menneskelig i møte med dyp umenneskelighet har vært den vanskeligste utfordringen." — Marwa, kommunikasjonsmedarbeider, Syria
"Å forsøke å være menneskelig i møte med dyp umenneskelighet har vært den vanskeligste utfordringen. Når jeg snakker med ofre og lærer om deres kamper, tap, og urokkelig håp, opplever jeg følelser som ethvert menneske ville følt: sinne, vantro, fortvilelse. Jeg har lært gjennom erfaring i områder med aktiv konflikt at det er disse følelsene som holder oss menneskelige, og gir oss muligheten til å forholde seg til de vi prøver å hjelpe. Det holder meg ydmyk, fordi jeg anerkjenner at det kunne ha vært meg i skoene til disse foreldrene, barna, søsknene og ektefellene, hvis jeg tilfeldigvis hadde blitt født et annet sted. Jeg prøver å fange denne følelsen i alle mine historier, slik at våre lesere kan kjenne seg igjen i menneskene som forteller sine historier, og kanskje føler seg motivert til å støtte deres grunnleggende livsbehov.
Jeg vil aldri glemme da jeg kom til Douma den 15. mars i år, dagen som markerte begynnelsen av det syriske opprøret for syv år siden. Alle inne i den beleirede byen — unge og gamle — tigget meg og mine kollegaer om å få dem ut. Mat var det siste de tenkte på: flukt var det de ville. Ingen trøstende ord kunne berolige menneskene som satt fast inne i Douma, og det knuste hjertet mitt å oppleve begrensningene av vårt humanitære oppdrag.
Det smerter meg også å se vår felles arv i ruiner. Å besøke byer på tvers av Syria, som pleide å være sentrum for store virksomheter, og så se dem ødelagte nå er hjerteskjærende, fordi med tapet av dem mistet folk også deres hjem, liv og fortellinger."
….
"Jeg kan sette meg selv i skoene til flyktningene på grunn av det jeg har sett." — Liberée, Monitoring Officer, Rwanda
"Jeg pleide å ha en stor familie: foreldre, søsken, besteforeldre, kusiner og fettere. Mange av dem døde i løpet av de månedene. Jeg så med mine egne øyne hvordan foreldrene og brødrene mine ble drept foran meg. Å komme tilbake fra det har ikke vært lett for hverken meg eller søstrene mine.
Siden folkemordet har ting forandret seg. I dag søker flytninger tilflukt i Rwanda, og de kommer fra de samme landene rwandere flyktet til for 24 år siden. Jeg kan sette meg selv i deres sko etter det jeg har sett. Jeg har en større forståelse for hva de går gjennom når de lever i leirene. Vi kan bistå med mat og sørge for at deres grunnleggende behov er møtt. Men livet i leiren er fortsatt utfordrende og annerledes enn hjemme.
Jeg liker å hjelpe mennesker og å jobbe som en humanitærarbeider. Spesielt når jeg kan løse et problem for noen, og gjøre livet deres litt lettere. Siden jeg var barn har jeg hatt et ønske om å hjelpe mennesker som trenger det.
Minnene fra folkemordet og alle menneskene med behov for hjelp motiverte meg til å jobbe for WFP. Som de fleste rwandere fikk jeg selv hjelp fra WFP og jeg husker høyenergikjeksene som flyktningene fremdeles får i dag."
..
"Det får meg til å føle meg bra når jeg hjelper andre, etter å ha vært en mottaker av WFP-hjelp selv." — Garang, logistikkassisten, Sør-Sudan
"Jeg hørte om WFP og FN for første gang i 1998. Borgerkrigen hadde eskalert, familien min og jeg hadde blitt fordrevet, mat hadde blitt knapp og hungersnød ble erklært. Det var ingen mat. Jeg så mennesker sulte og jeg var fortsatt bare en ung gutt. Det var virkelig en forferdelig opplevelse for meg å se hvordan folk led, og sultet … bare ved veikanten. Jeg husker at WFP pleide å sende oss bønner og hvete — kun via flydropp — fordi veiene var utilgjengelige på grunn av regn.
Jeg ble med WFP Sør-Sudan i 2014 som en logistikkassistent. Det får meg til å føle meg bra å hjelpe andre mottakere, å sende lasten til de riktige stedene, og å bli satt pris på etterpå.
En gang sendte vi et team inn i felten, og en av våre flydroppkoordinatorer ropte på meg og sa at det var et problem i felten. Han forklarte at folk led, og spurte om flydroppet kunne bli levert så fort som mulig, slik at folk ikke ville sulte.
Da de fortalte det til meg, begynte jeg å huske hva vi pleide å være utsatt for. Jeg møtte med flyteamet og insisterte på at vi måtte hjelpe disse menneskene så fort som mulig. Det ble gjort, og etterpå spurte de lokale myndighetene flydroppkoordinatorene ‘Hvem er denne personen Garang? Si takk til ham fra oss.'
…
"Min førsteprioritet er å lytte til folket." — Daniela, ingeniør, Bangladesh
"Å være en kvinnelige ingeniør i felten er hardt, fordi denne sektoren fortsatt er en ‘manns verden', og folk antar at, som en kvinne, så har du ikke nok erfaring. Å jobbe steder hvor kvinner ikke en gang er synlige er tøft.
Som en kvinne, føler jeg at jeg har empati med lokalsamfunnene vi jobber med, og dette utgjør en stor forskjell. Når jeg ankommer felten, er min førsteprioritet å lytte til folket så vel som entreprenører, for å forstå hva de trenger, hva de vil og hvordan vi kan jobbe best mulig sammen. Bare i dag satt jeg sammen med arbeidere i det nye logistikksenteret vi bygger i Kutupalongleiren. De ga meg kaldt vann og, gjennom tolken min, fortalte meg om familiene deres og barna deres — dette skaper en forbindelse.
Teamet mitt er nøkkelen til å hjelpe WFP med å levere mat og nødforsyninger, og å støtte lokalsamfunnene med å oppnå langsiktig bærekraft, slik at de kan mate seg selv. Jeg liker at arbeidet mitt har en konkret innvirkning. Jeg jobber alltid for å få meg selv ut av en jobb. Uansett hvor jeg er, så sørger jeg for at vi gir lokalsamfunn kapasiteten til å forbedre sine hjem, liv, bygge skoler og hjelpe barna deres, lik at de ikke trenger støtten vår lenger."
Artikkelen er skrevet med bidrag fra Alessandro Abbonizio, Marwa Awad, Jonathan Eng, Shelley Thakral og Francis Thawani.