En økonoms betraktninger
Jeg er bevisst på tiden. Arif avslutter sin siste dag på kontoret før han drar av gårde til Syria, hvor han skal reise i en uke for å møte og snakke med folk om landets nåværende matvarekrise. Jeg kutter introduksjonen og går rett til poenget: "Hvordan ligger vi an i dag med de ‘fire' hungersnødkrisene?"
"Vi avverget hungersnød," sier han.
Det er et direkte svar på noe som kunne hatt en alvorlig konsekvens for millioner av sultende mennesker i konfliktrammede Jemen, Sør-Sudan, nord-østlige Nigeria og Somalia i fjor. 20 millioner mennesker, for å være presis.
"Det var arbeidet vårt og samlet innsats fra samarbeidspartnerne våre," sier Arif, "som gjorde at vi var i stand til å nå mennesker med den nødvendige assistansen." Han pauser, legger fra seg det formelle ordbruket, og legger til — "Uten oss ville de ha dødd."
Men disse ordene har ikke tid til å dvele. Instinktivt repeterer Arif det ene utsagnet han har gjengitt utallige ganger til media, regjeringer, givere, privatsektor, og alle andre som kanskje vil høre: "Hungersnød er et svikt, et kollektivt svikt."
Forskjellen på å være en økonom ansatt i en internasjonal finansinstitusjon og en økonom ansatt i et humanitært organisasjon som FNs World Food Programme (WFP) avhenger av parameterne. Hos Verdensbanken, hvor Arif jobbet tidligere, ser økonomer på finanspolitikken og bredere makro- og mikroøkonomiske problemer. "Min rolle som økonom hos WFP er å se på de samme politikkene, men også å se på hvordan de påvirker lokalbefolkningen. For å være presis, hvordan de påvirker mennesker som lever i fattigdom, og deres matsikkerhet." Med innsamlet data undersøker Arif og teamet hans hvordan de negative konsekvensene av politikken kan motarbeides. De videreformidler resultatene deres til personer som kan hjelpe å bestemme et lands økonomiske og sosiale politikk. De hjelper til med å forbedre levebrødet for verdens mest sårbare mennesker.
"Det er virkelig noen deprimerende saker når du begynner å se nøye på det, er det ikke?" I et plutselig rollebytte, begynner Arif å stille meg spørsmål.
Jeg unnviker og spør, "Så, hva er svaret?"
I mai vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som offisielt anerkjenner matusikkerhet som både et resultat av og en pådriver for konflikt over hele verden. For humanitærarbeidere i dagens krigssoner, som gir assistanse til et stadig økende tall av mennesker som flykter fra syklusen av sult og konflikt, ble bevegelsen utpekt som et skritt i riktig retning. Tallene taler for seg selv: 60% av de 815 millioner kronisk sultne menneskene i verden lever i en konfliktsone. Det er 489 millioner mennesker som lider av menneskeskapt sult som kunne vært forhindret.
Svaret, viser det seg, er formelt. Tilnærmingen må endre seg. "Konflikter må bli adressert, og samtidig som de blir løst, må humanitærarbeidere fortsette å gi støtte," sier Arif. Han kobler det til forrige års ‘nesten-hungersnød' og utdyper: "Her er vi, et og et halvt år senere, og håndterer de samme konfliktene. Hvis vi hadde avbrutt operasjonene våre akkurat nå, hadde vi falt tilbake til der vi var i 2017 på kun et par måneder."
"Vi er ikke ute av faresonen-"
Nå holder han en lengre pause. "Du er i en bil. Gasspedalen er humanitær assistanse. Prøv å trå helt ned på akseleratoren og bare kjør."
Han stiller meg et nytt spørsmål. Det virker som at han liker det.
"Så, hvordan kan man forvente at ting blir bedre hvis alle kjerneårsakene fortsatt ligger der?"
Heldigvis for meg er det et retorisk spørsmål.
Syria har toppet listen som den største mottakeren av nødhjelp for det femte året på rad. Jemen er nummer to. For å sette det inn i perspektiv, så var det totale beløpet for humanitære assistanse fra både regjeringer og den private sektor sammenlagt 228 milliarder kroner — 60% av dette ble gitt til kun 10 land. "Det er et stort gap i nødhjelp," sier jeg. Arif retter på meg: "Det er ubalansert nødhjelp."
Sosiale medier har ført til at nødhjelp har blitt mer synlig, noe som utgjør at problemet om ulikhet blir enda mer kompleks. "En person som sulter i Den sentralafrikanske republikk som mottar veide matrasjoner, vet at en sulten person i Syria får en matkurv eller en matkupong," forklarer Arif. Mens infrastruktur og adgang til markedet er noen av de viktigste faktorene til å fastslå hvilken "nødhjelpsmodalitet" som blir brukt i en operasjon, blir dette aldri postet i et innlegg eller en tweet. Folk vil fortsatt sammenligne, og sult vil fortsatt være sult.
Arif har gitt meg mye å prosessere, men jeg merker at tiden er i ferd med å renne ut. Instinktet mitt blir bekreftet når assistenten hans informerer oss om at Arifs neste avtale er på vei. Jeg kikker rundt i kontoret hans for å se etter kofferter eller et annet tegn på hans kommende reise.
"Den verste delen," fortsetter Arif, "er at alt dette skjer i en globalisert verden." Før jeg rekker å forstå hva han mener, nevner han ‘1000 dager' — tiden fra et barn er unnfanget til alderen av 2 år — som fastsetter grunnlaget for et barns fysiske og kognitive utvikling. Uten den riktige ernæringen kan ikke et barn oppnå dets fulle potensial som voksen.
"Vi er flinke til å øke bevisstheten rundt de første ‘1000 dagene', og å vise koblingen mellom et barn som ikke vokser opp til å bli en frisk og produktiv voksen, og de negative konsekvensene det har for den økonomiske utviklingen av landet. Men vi jobbe mer med å vise sammenhengen," sier Arif.
"Unnskyld, hva mente du med "å vise sammenhengen"?"
"Vi snakker om dagens generasjons lidelser, men også om lidelsene for fremtidige generasjoner. En mindre produktiv generasjon må derfor leve og fungere i den samme globaliserte verdenen, men med et handicap. Den neste generasjonen blir marginalisert, og det er avgjørende at folk forstår dette. Det er å se sammenhengen," forklarer Arif.
Den neste avtalen hans kommer inn i rommet. Jeg unngår å se på klokken. Arif ser ikke ut til å legge merke til noen av disse hendelsene.
"I verden i dag er det mange mennesker som ikke har noe håp lenger. Vi trenger å gi folk noe å jobbe for, leve for, og det er der vårt arbeid med å styrke motstandsdyktighet kommer inn. Sult er ikke lenger andres problem."
"Jeg har aldri hørt utviklingsarbeid blitt snakket om på den måten før," innrømmer jeg til Arif.
Han smiler. "Det betyr at vi fortsatt har mye arbeid foran oss."
Skrevet av Domenica Sabella.
Hungersnød blir erklært når tre forhold er bekreftet i samme område: minst 20 prosent av befolkningen står overfor ekstrem matvaremangel; minst 30 prosent av barn under fem år lider av akutt feilernæring; og når dødsraten dobles fra normalt.