Likestilling: Når kriser slår til fortsetter kampen
Kuer. Det er ingenting galt med dem. Tvert imot: de holder deg mett — hvis man går ut fra at de overlever en tørke nå og da. De kan til og med holde deg med selskap. På den annen side, hvis kuer er alt du kommer på når du beskriver ditt univers har du kanskje et problem.
Da jeg vokste opp i det rurale Kenya var kuer omtrent alt jeg kjente til. Derav min mors ønske om at jeg skulle flytte så langt unn dem som overhode mulig. Hun insistere på at jeg skulle gå på skolen. Så jeg gjorde det, og søstrene mine også. Vårt univers utvidet seg på en måte vi likte. Vi begynte til og med å se på kuer med andre øyne: vi kunne nåse hvor de passet inn i den store sammenhengen.
I Afrika, Asia eller Latin Amerika var det ikke gitt at utdanning også gjaldt jenter. Jenter som Zoila Esperanza Morán, en innfødt Q'eqchi' fra Guatemala. Moren hennes, i motsetning til min, valgte å ikke sende henne på skolen. Hun ble giftet bort i en alder av 15 år, og deretter mor til tre barn. I løpet av de neste tiårene hang fattigdommen ved henne som et ekstra lag hud.
Til denne dag holdes jenter i utviklingsland utenfor klasserommene. Den bortkastede kunnskapen, selvfølelsen og økonomiske vellværen er enorm.
Men noen ting har endret seg. I min tid måtte du så å si løfte deg selv opp etter ørene. Det fantes ikke noe globalt nettverk eller samordnet forsøk på å utdanne jenter. I dag gjør det det. Bærekraftsmålene gir oss den moralske begrunnelsen og politiske drivkraften vi trenger for å gjøre utdanning universalt tilgjengelig for jenter innen 2030. Kommer vi til å klare det? Vi vet ikke enda. Og hva med kvinner som Zoila som nå er for gamle til å gå på skolen?
Vel, det kommer an på hvordan vi forstår begrepet skole. Nå har det seg faktisk slik at Zoila er i gang med å lære. Sammen med søsterorganisasjonene FAO, IFAD og UN Women har vi i WFP lansert en drivkraft for å styrke rurale kvinner økonomisk. Zoila i Guatemala — og andre som henne i Etiopia, Kirgisistan, Liberia, Nepal, Niger og Rwanda — blir opplært i entreprenørskap, businessferdigheter, utvikling av businessplanlegging, tallforståelse og leseferdighet. De får utdelt høykvalitetsfrø, gjødning og maskiner, og lærer hvordan de skal forbedre behandlingen og oppbevaringen av mat. Gårdsbruk og skolegang trenger dermed ikke å være motsetninger i det hele tatt.
Men så det er sagt, balanserer vi mellom håp og fare. Mens vi jaker på det unnvikende skjærepunktet mellom likestilling og matsikkerhet må vi kjempe mot gjenreisende konflikt, massefordrivelse, klimaendringer og assortert ulykke. Nødhjelp i form av mat forblir hoveddelen av arbeidet til WFP — i Jemen, Syria, Sør-Sudan, Somalia, Nordøstlige Nigeria eller andre steder. Plikten vi har til å redde kvinner og jenters liv gjennom konflikt og krise, betyr at vi slukker branner med en hånd, mens vi bygger med den andre.
Det er ikke lett, denne konstante balanseringen mellom oppnåelse og katastrofe, denne dansen mellom å stake vekk katastrofer og å bygge en fremtid. Men vi har sterke allierte i de nordiske landene. Ikke bare er de blant det mest generøse giverne WFP har, men de har også hjulpet til å plassere oppnåelse av likestilling i kjernen av den globale agendaen.
Det var min mors visjon som hjalp meg bli den jeg er — en kvinne med afrikanske røtter, som jobber med å assistere og beskytte kvinner som har færre situasjonsbaserte fordeler. Men det er i stor grad takket være de nordiske myndighetene og deres forpliktelse og støtte, at jeg kan beholde denne stø kursen.