Tre kvinner som overlevde kriser — nå er de gründere
Livet kunne ikke bli mer grusomt, tenkte Doulama Saeb etter å ha flyktet fra Deir-ez-Zor i østlige Syria. Familien hennes var etterlatt i den beleirede byen, uten mat, forsyninger, penger eller fungerende banker. Faren hennes overlevde på muggent brød dyppet i te som han kokte igjen og igjen. Hun snakket med ham hver eneste dag på telefonen, bare for å høre ham si «jeg vil bare se deg igjen før jeg dør.»
På denne tiden begynte WFP med luftslipp av mat i Deir-ez-Zor — en risikofylt og dyr operasjon som brukes som siste utvei. «Broren min ringte meg for å si ‘jeg følte meg mett for første gang på et år.'»
Innen jeg møter henne på et opplæringsprogram i nabolandet Libanon, har Doulama blitt butikkansvarlig i WFPs varehus i Damaskus. Hun beskriver en annerledes opplevelse av Syria, og insisterer på at jeg må besøke henne for å teste byens uteliv.
«Hver gang syrere skulle gå utenfor hjemmene sine, måtte de ta skikkelig farvel,» minnes Doulama. «Det er over nå, takk og lov. Etter åtte år med krig, lever jeg ikke lenger livet mitt i mørket.»
Omtrent 200 av de 500 personene som jobber i Doulamas varehus er kvinner. De pakker, sender og sporer matvareassistanse til de 3 millionene mennesker som sulter i Syria. Dette året planlegger WFP å bytte fra utdeling av matvarer til kontantoverføringer for 400 000 av dem som mottar assistanse. Opplæringsprogrammet i Libanon handler om hvordan dette skiftet skal gjennomføres.
«Jeg tenkte at det i prinsippet var en nobel idé, men at det ville være umulig å gjennomføre,» forteller Doulama meg.
Ettersom uka fortsatte forsvant skepsisen hennes — hun begynner å se hvordan kontantassistanse kan stimulere etterspørsel. Før krigen var Syrias økonomi hovedsakelig kontrollert av staten, men faren hennes — før han måtte overleve på muggent brød — jobbet i landets mindre private sektor.
Doulamas drøm for Syria er enkel: en dag uten at mat må sendes til landet som nødhjelp. «Min visjon er Syria slik det pleide å være — som donor til WFP. Jeg håper at vi syrere kan forsørge oss selv igjen.»
Kontanter holder Egenia i gang.
Det sies at når det regner, så øser det. Men dessverre for småbruksbonden og firebarnsmoren i i Mudzi, Zimbabwe, hverken regnet eller øste det da hun trengte det mest.
Jordbruk er den eneste inntektskilden for Egenia og hennes familie. Da tørken rammet Mudzi, fant hun ut at hun kvalifiserte til WFPs assistanseprogram for magre sesonger. Programmet hjelper sårbare mennesker med livsviktig støtte i områder som er hardest rammet av tørke.
Pengene hun mottar styrker Egenias valgmuligheter slik at hun kan handle inn det familien trenger mest. «Det strekker til mer enn mat,» forteller hun. «Etter å ha handlet inn matvarer, kan jeg også betale skolepengene til datteren min.»
Barneskolen til datteren opplever økt oppmøte. Lokalsamfunnet styrkes også av at det er mer penger i omløp. Det stimulerer økonomisk vekst og øker sysselsettingen i lokale butikker, hvor Egenia er en av 46 000 kunder.
I Mudzi, uansett tørke, sås frøene for en bedre fremtid — og de gror røtter.
Sadiyo Hassan Jumbur er født og oppvokst i Mogadishu, Somalia. Hun ble bitt av business-basillen i ung alder. Allerede som åttendeklassing solgte hun søtsaker og godteri i landsbyen sin. Innen hun fylte 22, solgte hun secondhand-klær.
Men i 1992, da borgerkrigen brøt ut, ble Sadiyo også hardt rammet. Med en skadet arm og ønske om å overleve, flyktet hun med ektemannen og deres ettårige sønn til flyktningleiren Dabaab i nordøstlige Kenya. Å være avhengig av støtte fra FN til ly, mat og helse var nytt for henne. Men hun trengte ikke hjelp lenge.
Sadiyo var straks i gang med å selge søtsaker i leiren. Ved å spare pengene hun tjente kunne hun utvide sitt foretak og solgte kamel- og geitekjøtt. Dette fortsatte hun med da de somaliske flyktningene ble omplassert til Kakuma-leiren i 2009.
I dag er Sadiyo en av de første av 245 forhandlerne som har leverandørkontrakt med WFP Kenya i Bamba Chakula-programmet («få maten du trenger» på det lokale swahili-språket). Programmet sørger for matvareassistanse i form av elektroniske matkuponger til mer enn 380 000 mennesker på tvers av tre leirer. Et av målene er å hjelpe flyktninger variere diettene sine ved å gi dem økt tilgang til næringsrik mat som kjøtt, fisk, grønnsaker og egg. Sadiyo og ektemannen hennes besøker det lokale slakteriet hver morgen for å skaffe kamel- og geitekjøtt.
27 år etter at hun flyktet fra Somalia, har fornuftig planlegging og klok investering av profitt tredoblet Sadiyos salgsinntekt. Nå selger hun varer for mer enn 25 000 kr hver måned. Likevel drømmer hun om dagen hun får reise til Kina, India eller Midtøsten for å handle inn varer. «Et pass står mellom meg og denne drømmen,» forteller hun. «Jeg gleder meg til den dagen en flyktning kan få reise så langt og fjernt som ambisjonene hennes strekker seg.»