Ingen skal utelates
Ett hundre familier bor i Industribyen — det er kallenavnet flyktningene har gitt den vaklevorne metropolen av plastikkark, treskjelett og fuktige klær som blafrer i den støvete vinden. I skyggen av av sementfabrikkene har hver familie en historie å fortelle. Ingen av dem er lette å høre.
, FNs World Food Programme
Fatima sitter på en sliten matte under en summende elektrisk vifte. Det er ingen andre møbler i rommet — hun måtte selge de fleste eiendelene sine for å kjøpe mat og betale leie. Det er bare ett annet rom, et mørkt og rått kombinert kjøkken og bad. Her bor Fatima med sine seks barn.
I 2013 var Fatima en nygift mor og bodde med ektemannen og sitt første barn i utkanten av Aleppo. Hun tilbrakte kveldene med ektemannen, sammen sippet de te og lyttet til sirissene. De snakket om å bli gamle sammen, og sangene de skulle synge for barnebarna sine.
I løpet av en kveld ble Fatimas trygge idyll ødelagt og livet snudd på hodet. En missil smalt inn i nabohuset. Det blendende lyset og den voldsomme eksplosjonen hjemsøker henne fremdeles om natten. Paret pakket veskene sine i mørket og ved soloppgang løp de så fort og så langt de kunne komme — mot Libanon.
De slo seg ned i en åker bortenfor fjellene og Fatimas mor kom for å leve sammen med dem. Familien måtte snart finne ut hvordan de skulle få endene til å møtes. Ektemannen søkte seg jobber for å spe på de minkende sparepengene slik at de kunne kjøpe mat, klær, og når vinteren kom, tepper og brensel.
Uker og måneder fløy forbi mens stadig mer vold vraket hjembyen deres. Flere og flere fra Aleppo fulgte etter og ble flyktninger i Libanon. Fatima hadde fire barn den dagen FNs World Food Programme (WFP) ga henne et e-kort med penger så hun kunne kjøpe mat.
"Alle har forlatt meg."
En morgen, da Fatima igjen var gravid, tok ektemannen turen ut av huset for å kjøpe en TV til dem.
Ett år senere har han fremdeles ikke kommet tilbake.
Fatima hadde ingen andre muligheter enn å bli med de andre kvinnene som potetplukker i de nærliggende åkrene. Det var tungt arbeid for en liten lønn. Hun måtte forlate sin stadig svakere mor hjemme for å holde øye med barna, til hun en natt døde i søvne.
Nå har ikke Fatima lenger mulighet til å forlate hjemmet. "Alle har forlatt meg," forteller hun. En gang lot hun barna være alene hjemme, og da hun kom tilbake fant hun dem på kjøkkenet, i ferd med å åpne tanken med butangass. Hennes siste alternativ er å spørre naboene om barnepass, men det er langt mellom venner og å passe på hennes nå seks barn er mer ansvar enn de fleste vil ta imot.
Fireåringen Anij gråter mye. Virkelig mye. Hun ser skrøpelig ut og hennes eneste kilde for ernæring er en dyr morsmelkerstatning, ettersom Fatima ikke kan amme.
"Jeg har en liten komfyr, men jeg koker bare ris på den. Også spiser vi to poser med brød om dagen. Det fyller magen, men er ikke det beste."
Fatima føler seg desperat, ensom og sliten fra morgen til kveld. Kveldene hun pleide å bruke på å planlegge fremtiden sin er blitt erstattet av kvelder som slukes av bekymring for om enda et barn blir sykt og vil trenge medisiner hun ikke har råd til.
Det kombinerte kjøkkenet og badet er nakent og trist. Det er mørkt, og de ilende kakkerlakene gir inntrykk av at gulvet beveger seg. Det er ikke noe kjøleskap, og med sommersolen og luftfuktigheten råtner maten raskt. Det er en halv boks med tomatsaus på disken og en flaske med olje på gulvet, men ellers er det ingen mat i sikte.
"Jeg har en liten komfyr, men jeg koker bare ris på den. Og så spiser vi to poser med brød om dagen. Det fyller magen, men er ikke det beste," forteller hun.
Fatima vet at Anij ikke får næringen hun trenger. Hun ber oss sammenlikne bena hennes med bena til fireåringen i nabohuset. Hun ser tydeligvis mer ut som et "ekte barn."
Hun sparer kontanter for å erstatte taket som ikke tåler enda en vinter. To sterke stormer tidligere i år hamret løs på huset, og Fatima frykter at dersom hun ikke får renovert, blir de snart hjemløse.
Familien får kontanter fra WFP som Fatima tar ut av en minibank. Derfra velger hun selv hvor og hvordan pengene skal brukes. Med 8 500 kr i gjeld til lokalbutikken, 1000 kr i månedlig leie, 170 kr til skoletransport og syv munner å mette er pengene kjært velkomne, men strekker ikke langt.
For de mest sårbare familiene i Libanon, slike som familien til Fatima, gjør generøse kontantoverføringer uten øremerking det mulig å overleve. Norges regjering har vært en sterk og pålitelig støttespiller for programmet siden 2017. Med slike bidrag kan WFP, til tross for at motgangen fortsetter, sørge for at ingen av de mest sårbare utelates.
Fatimas syvåring Wafaa er nå like gammel som konflikten. Selvom hun fysisk er tilstede på skolen, er tankene et annet sted. Overbevist om at pappa en dag kommer tilbake med TV-en, klarer hun knapt å fokusere på noe annet.
Skrevet av Edward Johnson.
