Lyden av stillhet

Policy Programme Officer Judith Lumu i FNs World Food Programme (WFP) deler sin opplevelse av å være i sentrum av en kompleks humanitær nødhjelpsoperasjon.

Forbindelsen skurrer. En ringetone svarer meg før Judys stemme trenger gjennom støyen og sier hei. Hun beklager for at hun måtte forskyve samtalen på så kort varsel.

"Enheten her deler et kontor," begynner hun mens jeg strever for å høre hva hun sier. "I det siste har det vært ekstra vanskelig å finne et stille sted bare for å prate."

Med mindre du selv er i felten er det vanskelig å sette seg fullstendig inn i situasjonen. Judy befinner seg i Jemen, hjem til nesten 30 millioner mennesker og midtpunktet i en stadig mer innviklet humanitær innsats.

Telefonen hennes ringer for andre gang, og Judy hvisker til en kollega at hun er i en samtale — hun understreker at jeg ringer fra hovedkvarteret. Jeg får kun med meg et par ord gjennom de sprakende høyttalerne, men det er tydelig at hun helst bør være tre steder på én gang, og at dette er noe hun er vant til.

"Jeg trodde jeg ville være trygg her i konferanserommet," forteller hun med en lett latter i stemmen. "Beklager så mye."

Da krigen brøt ut i mars 2015, var Jemen allerede ansett å være et av verdens fattigste land. Den bitre konflikten har sunket millioner av jemenittene dypere ned i fortvilelse og fattigdom. Matvarene som deles ut av FNs World Food Programme (WFP) og humanitære partnere er det eneste som har forhindret et massivt utbrudd av hungersnød.

I begynnelsen av desember hadde det internasjonale humanitære samfunnet forberedt seg på de siste IPC-tallenn — en matvaresikkerhet- og ernæringsevaluering som bryter ned landdata til regionale og lokale nivåer. Resultatene var forventet å være dårlige, og det var de.

Men tallene beviser også at de mest alvorlige nivåene av sult var det mennesker i konfliktsoner som opplevde — områder hvor WFP og partnere ikke har hatt stabil og trygg tilgang.

De samme organisasjonene jobber nå døgnet rundt for å identifisere og nå ut til nye utsatte folkemasser med presserende behov for matvare- og ernæringsstøtte. Familier som er feilernærte, ledet av kvinner eller inkluderer funksjonshemmede, topper prioritetslisten.

Med en ny plan for å nå ut til 12 millioner mennesker som sulter i 2019, er det humanitære assistansesamfunnet forberedt på omfattende utvidelse.

Telefonen ringer nok en gang, og denne gangen er det min tur. Judy virker som hun smiler gjennom telefonen. "Så, hvor var vi?"

Judy er en altmuligkvinne som setter ting i gang; men mest av alt får hun ting gjort.

Som Policy Programme Officer er hun fokusert på generell matvareassistanse, bidrar til å legge planer for å nå ut til mennesker med matvarer og veileder WFPs partnere til å utføre planene. Koordinering og rådgivning er ordene hun bruker mest for å beskrive rollen sin.

Judy forklarer at hun har oppsyn ved matutdelingsplassene, noe som krever at hun er fysisk til stede og engasjert. Hun holder også fokusgrupper med kvinner. "Det sørger for at menneskene som får assistanse er de riktige," sier hun saklig.

"Får du noensinne høre folks historier om hva de har gått igjennom?" Jeg spør mens jeg aner et smil som kun vokser seg bredere. "Hver eneste sjanse jeg får," sier hun før tonefallet plutselig stuper.

I 2017 delte WFP og partnere ut 3,8 millioner metriske tonn med matvarer til en kombinasjon av flyktninger, returnerte, internt fordrevne og fast bosatte.

Jeg får et svimlende inntrykk av hvordan det er å være på en matvareutdelingssenter. "Det er høylytt og alle vil snakke med deg," sier Judy. "Noen ganger er det folk som gråter. Når jeg spør hvor lenge melet vil vare, får jeg kanskje høre fra en mor at hun har ti barn, en søster som mistet ektemannen sin og slektninger hun må ta vare på." Hun tar en pause. "De forteller meg at matvarene ikke en gang vil vare i to uker." En matrasjon skal egentlig vare en hel måned.

Så mange mennesker har allerede mistet så mye. Jeg lurer på hvor Judy finner styrken til å smile.

Et par måneder etter den drastiske økningen i vold i 2015 — når sikkerhetssituasjonen er stabilisert og hjelpearbeidere endelig ble tillatt å returnere til Jemen — ankom Judy i Sana hvor hun bor og jobber i et boligkompleks.

«Dag glir fort over i natt her," sier hun og viser igjen til den krevende oppskaleringen.

Vi går over i småprat. Mindre enn en fjerdedel av hennes kolleger er kvinner. Hun forteller meg om sin bakgrunn i sosialarbeid og at hun er en aktivist for barns rettigheter i Uganda. Vi prater om hennes familie, jula som nærmer seg. Vi snakker som om vi er gamle venner som møtes igjen etter lang tid.

Tankene mine går i spinn. Tre og et halvt år er lenge for å jobbe i en konfliktsone. Nysgjerrigheten overtar, og jeg ber henne dele noen av opplevelsene sine. Hun innleder svaret med en myk klukklatter. "Hver og en av oss som har vært her en stund, du vet oss travere, vi har alle våre historier," sier hun men denne gangen med ekte latter.

"Den summende lyden betyr at det vil falle bomber snart," forklarer hun stoisk. "Når det er luftangrep rister alt rundt deg." Tonen hennes endrer seg og plutselig blir stemmen anspent. "Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg må dukke under sengen eller spurte til badet!" Det er spor av vantro i Judys stemme når hun forteller dette; i etterkant virker disse episodene nærmest absurde.

Jeg litt graver litt videre, og håper jeg ikke har gått over streken og truffet en nerve jeg ikke burde.

«En gang jeg var på feltoppdrag var det luftangrep 250 meters fra der jeg bodde. På det tidspunktet trodde jeg det var over — at jeg skulle dø. Jeg tekstet familien min gjennom hele natten om at jeg ikke kom hjem i live."

"Unnskyld, hvor var dette?" Jeg er redd for å avbryte henne, men bekymringen min viser seg å være ubegrunnet. "Det var Hodeidah, 2017. Jeg trodde jeg kom til å dø der og at de ville måtte ta med et lik tilbake til Kampala."

Jeg blir målløs. Det er stillhet. Til og med støyen på telefonlinjen er borte.

"Når jeg er hjemme og hører et fly ovenfor løper tankene løpsk. Jeg må minne meg selv om at jeg er i Kampala og ikke i Jemen," sier hun. Smilet hennes målbinder meg.

Judith "Judy" Lumu har mer enn 15 års erfaring fra arbeid innen humanitær assistanse og samfunnsutvikling. Hun har jobbet for WFP i 13 år. Hennes oppdrag har tatt henne til Jemen, Jordan, Sentral-Asia, Sør-Sudan, Afghanistan og hennes eget hjemland Uganda.

I tillegg til generell matvareassistanse er Judy også fokusert på kjønnsintegrering og katastrofeberedskap.

Finn ut mer om WFP i Jemen