‘Det er ikke et fellesskap mellom mennesker når man er sulten’
I mai i år vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som anerkjenner sammenhengen mellom sult og konflikt. Mamcy og Daniel — to av WFPs nyopplærte historiefortellere i Bidibidi, Uganda — forteller oss hvorfor fred i Sør-Sudan er den eneste løsningen mot sult.
, FNs World Food Programme
Fortelling av Daniel Hassan
"Vi var en lykkelig familie i Sør-Sudan. Men i perioder preget av usikkerhet fantes det ikke utdanning og mat. Jeg kom til Uganda på grunn av konflikt og sult.
Du vet når noen føler seg sulten. Du ser i ansiktene deres at de ikke smiler. Man kan føle seg irritert, og man er ikke snill med mennesker rundt seg. Man bryr seg ikke om andre, og man føler seg ikke bra. Det er ikke et fellesskap mellom mennesker når man er sulten.
Min far døde i 2009 da jeg fortsatt var veldig ung. Han ble tatt av Konys soldater og ble drept etter to måneder. Derfor tok onkelen min seg av meg, og sendte meg til en skole i Juba.
Da jeg lå i sengen om kvelden kunne jeg høre pistolskudd. Jeg var ikke trygg, og visste ikke når de skulle komme til oss. Og en natt kom de. Krigen brøt ut på et kontrollpunkt i Juba. Vi fant døde kropper i nærområdet vårt. Vi var veldig redde.
Livet var for hardt. Vi kjente virkelig på sult i Sør-Sudan fordi i krigen — prisene på markedet økte, og det finnes ingen penger under perioder av krig. Vi hadde ikke råd til mat, og matforsyningene ble også kuttet. Onkelen min hadde en veldig stor butikk, så vi kunne overleve på de pengene i en liten stund. Han ansatte folk. Jeg jobbet der i helgene. Men på grunn av sult var det ikke en vei ut, så vi måtte starte å spise alle tingene i butikken.
Da det ikke var mer igjen, kom jeg hit til Uganda — sammen med onkelen min, fetterne og kusinene mine. Innen jeg hadde ankommet grensen i Elegu den 9. august i 2016 var det ingen flere pistolskudd. Det var fred, og jeg følte meg veldig trygg og fri. Jeg ble gjenforent med min mor, brødre og søstre, og vi bygger en ny butikk her nå. Vi får mat fra WFP og gror litt mais på et lite stykke land.
Jeg drømmer om å bli en profesjonell fotograf. Jeg liker bilder, vet du. Jeg tar alltid bena mine i bruk, kneler og går rundt for å få det beste bildet. Jeg er glad for å være en WFP historieforteller. Jeg vil at andre mennesker skal høre om livet her i Bidibidi.
Når fred kommer til Sør-Sudan, vil ikke sult være der. Ditt fedreland er alltid ditt fedreland. Jeg elsker landet mitt, og når freden kommer vil jeg være den første til å dra dit. Og jeg vil være en av de første til å ta bilder av alle som feirer øyeblikket fred kommer."
Fortelling av Mamcy Karina
"Krigen nådde oss en morgen i juli 2016. Det var en soldat i nærheten huset mitt som ropte min onkels navn — han truet med å brenne ned huset vårt. Folk gråt. Vi visste ikke at krigen skulle komme. Han hadde på seg en jakke med et våpen på.
Snart kunne vi ikke gå ut i hagen og grave etter mat lenger. Å skaffe penger var også et problem. Vi opplevde sult.
Når du er så sulten som jeg var, kan du til og med tenke på å dø. Min far måtte selge alle kuene sine for å få tak i mat. Men selv det var ikke nok til å mate en familie så stor som min.
Etterhvert sendte faren min meg til Uganda. Jeg kom med lillesøsteren min Jeanette og broren min Daniel. Vi fikk et kjøretøy, lukket alle vinduene og kjørte sakte. Det ble satt fyr på kjøretøy, og de brant, og vi måtte være stille. Jeg hadde panikk hele veien. Til slutt, da vi hadde passert elven, hørte jeg sjåføren vår si "takk gud for at vi er i live. Vi er i sikkerhet — Nimule." Jeg hadde aldri hørt om stedet før.
Vi satt fast i velkomstsenteret — det var stappfullt — i to uker. Mat og vann var et problem. Så snart jeg kom til Bidibidi ga WFP oss bønner, mais, olje. Vi følte oss bedre. Jeg ble gravid et par måneder etterpå og måtte slutte på skolen for å ta meg av Godfrey. Jeg skal tilbake for å få en utdanning med en gang han kan krabbe og moren min kan passe på ham.
Jeg føler meg lykkelig her i Uganda. Vi kan få mat, det er ingen krig og ingen løping fra et sted til et annet med lyden av pistolskudd. Lunsj og middag er okay. Vi spiser mer enn hva vi gjorde i Sør-Sudan. Under krigen kunne vi bare spise tre ganger i løpet av en måned.
Hvis fred kan komme i Sør-Sudan vil ting bli enklere. Vi kan grave og få mat. Jeg drømmer om å bli journalist i fremtiden for å vite mer om mennesker i verden, og å bli en leder i samfunnet mitt. På grunn av WFP vet jeg hvordan man lager videoer. Jeg hadde aldri gjort det før. Det var kjempegøy. Nå vet jeg hvordan man skal stå og hvordan man skal filme en video ordentlig. Jeg håper at folk vil se det og like det.
Jeg liker å fortelle historier slik at de vet hva som foregår her i Bidibidi og Sør-Sudan — fordi de har hørt det fra meg — Mamcy Karina. Jeg vil at folk skal vite mer om meg og hvordan jeg lever."
Konflikt og usikkerhet er de viktigste årsakene av sult
Vi kan aldri utrydde sult uten fred i verden. Millioner av mennesker fanget i væpnet konflikt står overfor trussel om hungersnød. Matvaresikkerhet er avhengig av sikkerhet.
I krigsherjede land hvor jordbruk og handel blir forstyrret og økonomien kollapser, kan prisen av en enkel, ernæringsrik tallerken med mat koste mer enn en dagslønn. I Sør-Sudan kan det tilsvare at en New Yorker må betale $321 (2650 kroner) for en beskjeden lunsj — for eksempel en tallerken med bønnestuing — tilberedt hjemme.
Uganda har tatt inn mer enn halvparten av den sør-sundanesiske befolkningen som har flyktet fra konflikt og sult siden juli 2016. I tillegg til å gi matvareassistanse, introduserer WFP historiefortelling inn i menneskers liv, slik at ekte stemmer kan sette lys på hvor viktig mat og konsekvensene av sult er.
Daniel og Karina er to av de 34 unge sør-sundanesiske flyktningene som WFP lærte opp i historiefortelling i flyktningeleiren i Bidibidi, Uganda. I en toukers workshop lærte elevene hvordan de skal ta gode bilder, lage film og dele fortellingene sine på sosiale medier gjennom kanaler som Facebook og Instagram — slik at de kan dele fortellingene sine med verden.
