Det er ingen steder å gå og ingenting å gjøre — bortsett fra å vente

Beatrice Hagenimana kom med familien til flyktningleiren Mahama i øst-Rwanda for to år siden.

"Vi måtte forlate Burundi. Folk ville drepe oss, så vi hadde ikke noe valg. Jeg vil virkelig dra hjem igjen, men det er ikke mulig. Situasjonen er fortsatt veldig usikker," sier Beatrice.

Siden 2015 har over 60.000 flyktninger fra Burundi krysset grensen til Rwanda. De forlater vold og usikkerhet bak dem. Behovene er store, men pengene begynner å ta slutt med store globale kriser som overvelder donorlandenes kapasitet til å gi.

Området der leiren ligger, pleide å være en skog. Du kan fortsatt se de grønne åsene som preger det rwandiske landskapet og grensen til Tanzania. Nå er dette området hjem til 56.000 burundiske flyktninger — den sjette største flyktningleiren i Rwanda.

Selv om landet er lite og tett befolket, har Rwanda mottatt 160.000 flyktninger, hovedsakelig fra Burundi og Den demokratiske republikken Kongo.

Takket være fleksible midler fra givere som Norge, har Verdens matprogram (WFP) vært i stand til å møte behovene til de som er fanget i denne langvarige krisen. I Rwanda gir WFP matvareassistanse i form av månedlige matrasjoner til noen av flyktningleirene, men har byttet over til kontant-overføringer i andre. Flere liker muligheten til å velge sin egen mat.

I begynnelsen av hver måned kommer Beatrice til matdistribusjonssenteret i Mahama-leiren for å motta familiens månedlige matrasjon.

Ved matdistribusjonen blir Beatrices ID først sjekket og bekreftet gjennom UNHCRs database. Etter hun har blitt godkjent, sitter hun å venter på sin tur. Når navnet hennes blir ropt opp, går hun for å hente maten. Matrasjonen inneholder olje, mais, melblanding av mais og soya, bønner og salt.

Frem til nå har alle i Mahama-leiren fått en full matrasjon, som er nok til å dekke de grunnleggende behovene til familien. Dessverre er ikke dette mulig lengere. Med for lite finansiering har WFP blitt tvunget til å redusere matvareassistansen til 90 prosent i november og desember. Finansieringssituasjonen er nå så dårlig at fra januar må WFP reduserte rasjonsstørrelsene igjen — til 75 prosent.

"Livet i leiren er ikke lett. Vi får mat fra WFP hver måned, men det er akkurat nok. Siden vi nå får enda mindre mat, blir situasjonen verre. Det er veldig vanskelig å finne mat for familien min," forklarer Beatrice.

"Jeg sitter bare hjemme, med ingen steder å gå og ingenting å gjøre … annet enn å bare vente på fred, slik at vi kan dra hjem."

Beatrice drar for å hente maten alene men sammen med sin 6 måneder gamle baby Emeline. Med Emeline som sover på ryggen, henter Beatrice maten for den kommende måneden for hele familien, og bærer den hjem. Hun er vant til å jobbe hardt og samtidig ta vare på barna sine. Men det er fortsatt store forkjeller fra livet hun hadde i Burundi.

"Jeg pleide å jobbe som bonde — jeg savner det hver dag. Det er ingenting jeg kan gjøre her, jeg sitter bare hjemme, med ingen steder å gå og ingenting å gjøre … annet enn å bare vente på fred, slik at vi kan dra hjem," forklarer Beatrice.

Beatrice ønsker å dra tilbake med familien til et normalt liv som bonde i Burundi. Selv om livet i leiren virker langt borte fra et normalt liv, har hun fortsatt håp om at fred kommer.

Etter all maten har blitt hentet starter Beatrice den lange turen tilbake til huset sitt. En ny måned i Mahama-leiren, en ny måned i påvente av fred.

Støtt arbeidet til WFP i dag.